Beethovens tre første sonater op. 2 ble skrevet i 1795, da han var 25 år gammel. De er tilegnet Joseph Haydn, til tross for at Beethoven hevdet Haydn ikke lærte han noe som helst. Dette var åpenbart ikke riktig, og disse sonatene beviser det. Selv om de tre sonatene ble utgitt under ett, er det ingen tvil om at alle tre står trygt på egne ben. Beethoven er Beethoven fra første tone, og hans f-moll sonate peker, om enn forsiktig, rett mot Appasionata som kommer vel 15 år senere. Sonate nr. 2 i A-dur er allerede større i format enn nr 1, og har dessuten et komisk tilsnitt, som er så sentral i Beethovens verker. Sonate nr. 3 er den første “store sonate”, symfoniske proporsjoner og pianistisk briljans hånd i hånd. Det er klart at spesielt den siste er tenkt som et verktøy for Beethoven til å presentere seg som kunster i salonger og ved hoffet - stykket er ment til å forbløffe og imponere.
Disse sonatene var de første jeg spilte når jeg begynt på Musikkhøgskolen i 2009. Med unntak av nr. 1 er de ikke egnet for barn, simpelthen fordi de er så teknisk krevende og lange. Jeg elsket å arbeide med dem, delvis på grunn av nettopp disse utfordringene. Jeg har også alltid likt virtuos musikk, og i disse verkene er fulle av pianistisk “snop”. De krever tett oppfølgning på grunn av dette, og noen av de tekniske utfordringer oppstår først på moderne klaver, fordi stykkene er skrevet for et betydelig mindre og mer lettspilt instrument. Jeg ser frem til å vende tilbake til disse i jubileumsåret 2020.